Jeg ble adoptert til Linnebofamilien da jeg var 6,5 år fra Sør Korea. Mamma var å hentet meg i Korea. Hun reiste sammen med mange andre som også hadde adoptert. De som mamma reiste med var som regel førstegangsforeldre.
Mamma og pappa hadde 3 barn fra før av. De hadde bestemt seg for å få et barn til og det siste barnet ville de adoptere.
Jeg hadde hørt at jeg skulle til en familie som skulle ta vare på meg. Jeg tror at det var noe jeg så veldig fram til. Jeg var uredd!
Jeg hadde bodd på 2 forskjellige barnehjem og ble lovet at jeg skulle komme til en bra familie.
Jeg var veldig pratsom og blid jente. Jeg elsket å synge og leke.
Jeg tok i mot min nye familie med åpne armer. Jeg var GLAD, noen ville ha meg! Jeg fikk oppmerksomhet, leker, mat og en familie.
Den første tiden stjal jeg mat og gjemte det på forskjellige steder på rommet mitt. Herregud for en overflod med mat... PARADIS.
Det å komme til et nytt land var som å bli født på nytt igjen.
Jeg måtte få et nytt navn.
Jeg måtte lære å snakke norsk.
Jeg måtte lære å være norsk.
Jeg måtte lære å spise med bestikk.
Jeg måtte lære å sove i en seng med dyne og pute.
Jeg måtte FORMES til å bli Linn.
Det var ufattelig mye nytt.
Jeg var bare glad, jeg hadde aldri hatt det så bra :-))
Jeg var bare 6,5 år og het Kim Soon Duk og følte allerede at jeg hadde levd et langt liv.
Det gjorde godt å lese dette. Jeg som b.v. arbeider og "utplukker" av adoptivforeldre over flere år hadde mange tanker -kvaler -over å flytte barn fra ett anderledes etnisk miljø til land som UK og senere i mitt liv, til Norge. Den utseende messige forskjell ville vare livet ut, var det riktig å flytte et asiatisk/afrikansk barn til et helt anderledes hvit miljø, med de fordommer og utfordring det betød?
SvarSlettDet er sårt nok for adoptivbarn av samme rase å leve med det faktum at de ble "gitt bort", grublingen kan være vondt. Så takk Linn, at ditt ble en solskinns historie!